Bønder med flere bein å stå på

Det er ikke lett å slå beina under noen som har mange bein. Familien Dyste på Toten driver med alt fra sauedrift, korn- og bærproduksjon til snøbrøyting, og står dermed støtt som fjell.

Kolbulinna 558 soler seg denne fine høstdagen på Toten. Det er gått et drøyt år siden Per André Dyste og samboeren, Elin, kjøpte gården. For 30-åringen har det aldri vært noen tvil. Han er født bonde. Blitt bonde. Forblir bonde. Akkurat som faren, og etterhvert broren sin.

Familiens rådgiver, Trond Fjell, er imponert over hvordan far og sønner driver gårdene sine. 

– Som bonde er du ikke bare agronom. Du må også lese forskning, være mekaniker, vaktmester, økonom og pedagog, sier han. 

Han vet at du ikke kan høste mer enn du sår. Bøndene setter stor pris på både den gode tonen, og ikke minst, rådgiverens innsikt i yrket.

Yrke i arv

Per André har likt gårdsarbeid godt helt siden han var liten, og interessen har bare fortsatt å styrke seg. 

For noen få måneder siden ble han far for første gang, til en liten gutt. På spørsmål om ha også skal bli bonde, svarer han smilende at han i hvert fall skal få muligheten.

Den samme muligheten fikk både han og broren Henry. Sistnevnte var ikke like sikker på at bondelivet var hans vei.

– Jeg hadde ikke planer om å bli bonde. Jeg gikk snekkerlinja, men etter hvert bygget vi oss opp, og det var alltid behov for ekstrahjelp. Så ble det bare sånn, sier Henry.

For åtte år siden kjøpte han egen gård. Da var han 20 år gammel. Nå eier altså de to brødrene og far, John Olav, hver sine gårder, men driver alle tre gårdene sammen. På Henrys gård holder sauene til. På Kolbulinna, hos Per André, har hønsene sin adresse. Bær og grønnsaker har vært hovedgeskjeften – og er det fortsatt for alle tre gårdene – bedriften heter tross alt Toten Bær og Grønt.

Utnytter årstidene

Årstidene gjør at det er både mulig og praktisk å drive med flere ting. Vinterstid sørger Dyste-trioen for at gatene i hovedstaden blir brøytet og strødd.

– Det har vi holdt på med i 15-20 år. Vi har ti brøytemaskiner, forteller John Olav.

Det var han som i sin tid begynte med det, men nå har han overlatt oppgaven til sønnene sine.

– Guttene får drive med det der. Jeg tar dyrene og alt annet hjemme. Jeg er ferdig med byen.

John Olav er glad for at noen tar over – både brøyting og bondelivet for øvrig. Han synes det er fint å vite at noen er interesserte i å drive videre når man kommer litt opp i årene.

Lett tone og god kunnskap

I det fjerne høres kakling fra hønsefjøset. Bak fjøset er det korn – bygg – så langt øyet rekker. Rett gjennom kornåkeren går Pilegrimsleden. Det stresser ikke bøndene nevneverdig.

Det går fint at de vandrer gjennom åkeren og gården. Vi er så langt ute på landet at vi bare er glade når vi ser folk, spøker Per André.

Akkurat i dag er det likevel nokså folksomt på gården. For i tillegg til Dyste-familien og ansatte, er deres to rådgivere fra SpareBank 1 på besøk. Praten går i ett fra det øyeblikket bedriftsrådgiver Trond Fjell og forsikringsrådgiver Trond Buhaug trår over tunet. Førstnevnte peker mot de nyvaskede, skinnende landbruksmaskinene.

– Har dere bare nye traktorer?

– Ja, vi har alltid bare nytt her på gården, spøker Per André.

– Det gleder meg å høre at det går godt. At pantet er sikret, svarer bedriftsrådgiveren og flirer, så legger han til:

– Når jeg ser skurtreskerne over jordene på Toten, angrer jeg på at jeg ikke satset mer på å finne ei gårdsjente.

Praten går raskt om både sau, korn, avling og inntekter – og korona. Ikke jordbærtypen dessverre.

Per André ser på begge Trond-ene som gode sparringspartnere.

– Jeg er glad for at de forstår driften, jeg bruker lite tid på å forklare hva vi driver med. SpareBank 1 er sparringspartnere både når det gjelder finansieringsløsninger, hva som er smart å belåne og ikke, samt hva som er lurt å forsikre. Vi er opptatt av å få til gode løsninger som er fornuftige, sier bonden.

Energigivende kunde     

Kunnskap om faget er viktig, men Trond Fjell kaller seg en «allrounder».

– Spisskompetansen har de selv, men som rådgiver må du skjønne hva bonden snakker om, og vite om særheter ved det bøndene produserer. For eksempel hva risikoen på korn, fe og grønnsaker er.

Han trekker frem de personlige relasjonene som viktige for et godt forretningsforhold.

– Det er mye tillit i forholdet mellom bank og kunde. Landbruk er på ingen måte noe unntak. Det kan være store svingninger i kredittbehovet. For eksempel var 2018 et betydelig tørkeår, som medførte at også 2019 ble vanskelig. Da er det særdeles viktig med et godt forhold. Vi er med også når det går dårlig, sier bedriftsrådgiveren i SpareBank 1.

– Hva er det som gjør at Dyste-familien får det så godt til?

– Kombinasjonen lang erfaring, med to sønner som har gått i hælene til John Olav gjennom barndommen, god utdanning og samarbeidskultur, godt teamarbeid, og langsiktig, strategisk tekning for vekst og utvikling. De har dessuten mange bein å stå på.

Trond Fjell innrømmer gjerne at det er kjempemoro å jobbe med folk som driver så godt.

– En bankmann får energi av det, sier han, og påpeker at bondetrioen alltid ligger litt i forkant.

– De kommer til oss den dagen de ser problemer, ikke dagen etter.

Forsikring er naturlig

Også forsikringsrådgiveren trekker frem tillit og det personlige forholdet som viktig for kunderelasjonen.

– Vi mener det er viktig å se kundene i øynene – få en relasjon. Det er slik vi oppnår gode og lange kundeforhold. Vi vil ikke bare være en stemme på telefonen, sier Trond Buhaug.

Hans jobb er å sørge for at Dyste-bøndene har de rette forsikringene, slik at driften er sikret hvis noe uforutsett skulle skje, blant annet ved å finne ut hvor risikoen for skade er størst. Da er kjennskap til landbruksdrift alfa og omega.

– Jeg kjenner næringen, har hatt gård selv, kan språket og vet om utfordringene. Jeg skjønner hva de snakker om, sier Trond Buhaug.

Med jevne mellomrom går han gjennom forsikringene med Dyste- familien. Er antallet ansatte likt? Er det kjøpt inn nye maskiner? Flere dyr? Har det vært skader?

Opptur for bonden

Ved siden av ham er John Olav Dyste i ferd med å skjære opp en hvit, saftig nepe.

– Hvordan unngår du klumprot? Jeg sliter med det på mine, sier Trond Buhaug.

Kollega, Trond Fjell, ler og kommenterer:

– Dette er ikke for amatører, nei.

John Olav vet råd. Det er tross alt 45 års erfaring som snakker.

Men det ingen hadde erfaring med, ikke engang Dyste-familien, var pandemi. For bøndene på Toten, var usikkerheten rundt arbeidskraft noe av det verste.

– Det var mye usikkerhet i mars og april, og det er da vi vanligvis planlegger listene for bærplukkere. Vi var usikre på reglene:

Var det mulig å krysse grensen? Hvordan fungerte karantenen? Dyste-trioen kom seg gjennom de verste månedene, selv om «det kostet litt», som de sier.

Men noe godt kom det kanskje likevel ut av koronaen: Posisjonen til den norske bonden kan være varig styrket.

At forbrukerne er mer bevisste på at norske bønder står for sikker og god matkvalitet, sier SpareBank 1-rådgiver, Trond Fjell.

Toten-bøndene håper også at dette er en positiv ringvirkning av korona-pandemien. 

– Det har vært mye fokus på å velge norsk mat. Forbrukerne er blitt mer bevisste på at det ikke alltid er like enkelt å importere mat. Jeg håper det inntrykket setter seg, og at vi har styrket forståelsen av at vi må ha landbruk i Norge, avslutter Per André Dyste.